Som de fleste barn gjør sluttet jeg å leke krig. Jeg ble sykepleier og drømte om å redde verden. Jeg ville ut - hjelpe, jobbe for Leger uten grenser, Redd barna eller en annen bistandsorganisasjon. En litt naiv selvhøytidelig drøm kanskje. Likevel, motivasjonen var der.
Så gikk tiden. Jeg dro aldri ut.
Jeg kunne skrevet en lang utgreiing om hvorfor jeg ikke bare kastet meg ut i det og reiste. Hver gang jeg spør meg selv om dette så bunner svaret likevel ut i noe ganske enkelt – krig er skummelt. Krig tar liv, og jeg har kunnet velge det trygge. Så heldige er det ikke alle som er.
Helsehjelp er stadig oftere mål for angrep. Når jeg skriver dette, har det ifølge WHO bare hittil i år (01.01-29.04.24) blitt gjennomført 316 angrep på helsehjelp. 115 mennesker har dødd i disse angrepene og 201 av disse har rammet helsearbeidere. Angrepene er fordelt over 12 land eller områder. For mange betyr det å hjelpe å utsette seg selv for fare.
Det er fortsatt mange kamper å kjempe
I dag markerer arbeidernes internasjonale dag. Det er fortsatt mange kamper å kjempe her hjemme i Norge, men vi er privilegerte. I Ukraina, Gaza og flere andre steder i verden går helsepersonell på jobb med eget liv som innsats. Helsepersonell, bistandsarbeidere og journalister som vi har laget regler for at skal være trygge, er ikke lenger det.
Krig er alltid grusomt, men siden FN resolusjonen 2286 ble vedtatt i 2016 har lite skjedd. Resolusjonen skulle forplikte medlemslandene til å stoppe angrep på helsehjelp, men angrepene fortsetter.
Fra årsskiftet til i dag har man hatt 96 angrep mot helsehjelp i Ukraina og 185 angrep mot helsehjelp i Palestina. Til sammen har 86 personer dødd og 195 blitt skadet i disse angrepene. Angrep mot steder man oppholder seg for å hjelpe, eller oppsøker for å få hjelp – steder som skal være trygge.
Tallene over angrepene på helsehjelp, døde og skadede er bare en liten del av virkeligheten. Vi vil aldri kunne måle godt nok hvor mange som dør fordi helsehjelpen ikke er der, fordi forsyninger er forhindret fra å komme til eller bygninger og infrastruktur er ødelagt.
Krig er alltid grusomt, men noen regler bør likevel gjelde
I helgen sendte jeg barna mine på speiderleir. Bagasjen var fullstappet av alt de skulle trenge av utstyr, mat og godteri. Likevel bekymret jeg meg for om de kom til å fryse og om de hadde nok mat. I Gaza dør barn av akutt underernæring. Sykdommer vi normalt tåler tar livet av folk fordi man mangler det helt grunnleggende. Hus og infrastruktur er knust sønder og sammen. Hva mødrene i Gaza bekymrer seg for klarer jeg ikke å forestille meg, det er for brutalt.
Krig er alltid grusomt, men noen regler bør likevel gjelde. Angrep på sivile og helsepersonell kan aldri rettferdiggjøres. Norsk sykepleierforbund krever medisinsk nøytralitet og ivaretakelse av humanitær rett. Det er ikke bare bomber som tar liv i krig. Sivilbefolkningen må sikres tilgang til mat, medisiner og andre livsnødvendigheter.
I solidaritet med kolleger og sivilbefolkning i krigsutsatte områder
Når Norsk Sykepleierforbund markere arbeiderenes internasjonale dag i år gjør vi det i solidaritet med våre kolleger og sivilbefolkning i Ukraina, Gaza og andre krigsutsatte områder. Helsepersonell er ikke legitime mål og drapene på sivile må stanse.
Da vi lekte krig som barn kunne vi lite om internasjonale regler i krig. Likevel hadde vi regler, enkle regler basert på sunn fornuft og vår barnlige rettsoppfatning. En regel var at man skyter ingen i ryggen - det er feigt. Statsledere og hærførere burde kanskje høre mer på barn. Jeg er sikker på at de er enige med meg. Man bomber ikke sykehus – det er feigt.