I dag, 3. november, er det Språkdagen. Den blir i år markert ved at Språkrådet inviterer til debatt om «helsespråket». Det er et interessant tema fordi språket vi bruker og måten vi som helsepersonell kommuniserer med våre pasienter er av stor betydning. Det kan utgjøre forskjellen på opplevd helsetap eller mestring av ny livssituasjon. På tillit og trygghet, eller angst og usikkerhet.
Jeg har jobbet med mange flinke leger. Leger som kan informere og forklare både meg, pasient og pårørende det som er nødvendig på en forståelig måte. Likevel opplever vi sykepleiere at mange pasienter sitter igjen med flere spørsmål enn svar etter å ha møtt legen.
Det kan være mange grunner til at det er slik. En grunn kan være at disse møtene mellom pasient og helsepersonell har en skjev maktfordeling. Flere pasienter sier at de vil ikke bry legen med spørsmålene sine. Andre pasienter sier at i øyeblikket når legen kommer så blir de så fokusert på å svare «riktig» at de glemmer spørsmålene de tenkte å stille. Atter andre nikker og sier de forstår, mens legen er til stede, mens når legen er gått så spør de hva begrepene betød.
Det er lettere å komme med spørsmål til sykepleierne som er på sykehusrommet mer jevnlig. En annen grunn kan være at det rett og slett er ganske vanskelig å skjønne det som sies. Selv om språket er norsk, så er ordene som brukes uvante og fremmede, satt inn i en uvanlig setting. Når det i tillegg brukes rene fagord, ja, til og med latin, så blir det hele «helt gresk».
Det vi helsepersonell anser som en hverdagslig, enkel talemåte oss imellom når vi er på jobb, er ikke nødvendigvis så forståelig for uinnvidde. Stammespråk blir sånt ofte kalt. Alle yrker og arbeidsplasser har det. Vennegjenger har det. Familier har det. Stammespråket gir tilhørighet og lagfølelse, som er en fin ting i enhver gruppe. Det er også noe som enhver leder ønsker seg i sin arbeidsstokk. Men det er mer enn det. Stammespråket øker effektiviteten og flyten i arbeidet. Det er fint å kunne si noe med bare et par ord, i stedet for en lengre utgreiing. Eksempelvis «BMR» som er blitt stammespråk for representanter i NSF nå ved forhandlinger. BMR = Beholde, mobilisere og rekruttere sykepleiere.
Som helsepersonell må vi være bevisst når og til hvem vi snakker. En erfaren kollega kom en gang med et råd til meg: Forklar sånn at enhver tiåring kan forstå det. Poenget var ikke å snakke med pasienter på en barnslig måte, men å sikre seg at det som blir forsøkt formidlet blir forstått. Det er nemlig ganske vanskelig å ta inn informasjon om seg selv og egen helse, særlig når man er engstelig, redd og overveldet av mange inntrykk. Jeg skulle informere om kommende hjerteoperasjon til en pasient som selv var hjertekirurg. Litt usikker på hvordan informasjon han trengte, så spurte jeg hvordan han ville jeg skulle legge det opp. Han ba meg informere han som om det skulle vært hvilken som helst annen pasient. Selv professorer i medisin er ikke lengre det når de plutselig befinner seg i en uvanlig og sårbar rolle.
Sykepleiere er unike på den måten at vår profesjon finnes i alle deler av helsetjenesten, og vi møter befolkningen fra fødsel til grav, gjennom glede og sorg, sykdom og tilfriskning. I mange tilfeller er vi de som står pasienten nærmest. Som er der døgnet rundt, alle dager. Av den grunn har sykepleiere et særlig ansvar for at kommunikasjon og informasjon til pasienten skjer på et forståelig språk. Gode kommunikasjonsferdigheter er vårt viktigste arbeidsverktøy.
«Ingen beslutning om meg, uten meg» sa helseminister Høie i sykehustalen sin i fjor, om hva han mener er kjernen i pasientens helsevesen. Men det er umulig dersom pasienten selv ikke er satt i stand til å forstå egen situasjon, behandlingsmuligheter og konsekvenser.
Derfor tar vi sykepleiere den ekstra runden etter legevisitten for å forsikre oss om at budskapet ble forstått. Usynlig arbeid trolig, men nødvendig del av kvalitet i helsetjenestene.